La lekene begynne! Skiltet med skriften Hawaii Nature Center står der man går inn i skogen og markerer starten på turen, og det helst her man skal ende opp tilslutt også. Med en god frokost i magen og gode ben la vi friske og opplagte av sted inn på den første ruten ”Maunalaha Trail”. Vi snakket kort med et eldre ektepar som skulle på en av de korte rutene og som var litt misunnelige på boken vår med alle beskrivelsene av turene. Etter at de hadde fått noen råd var vi i gang! 
Informasjonshuset ved starten med kart og beskrivelser!
Som man ser starter "Maunalaha Trail" ganske flatt og greit de første hundre meterne og det er store fine tur stier som ikke er særlig krevende å gå på. Vi var heldige med været og det var passende med sol og ikke for varmt, men straks man kom lenger inn i skogen kunne man merke at luftfuktigheten ble høyere og høyere.
"Maunalaha Trail” tok plutselig en litt uventet vending. Vi var klare over at løypen totalt hadde en sterk stigning, men kanskje ikke helt klare over at denne stigningen stort sett ble gjort unna i løpet av de første 30 minuttene. Plutselig tok stien en vending rett opp fjellet og en veldig lang og veldig bratt bakke sto foran oss, men her var det bare å gå på. Det var et par andre i løypen også som så ut til å oppleve det like tungt som oss, med unntak av en lokal dame som bare gikk rett opp uten stopp eller tegn til store anstrengelser! (Men hun var sikker vokst opp i området, så hun teller vi ikke med…) Jeg skal innrømme at de tidligere så friske og gode bena fikk seg en skikkelig omgang med denne starten og vi holdt to korte pauser underveis for å ikke slite oss helt ut. Bildet ovenfor er tatt på vei oppover der stigningen startet.
Thomas er ganske mye bedre trent enn meg, men han innrømmet at det var en hard start, men det eneste vi kunne trøste oss med var at ved å gjøre unna denne stigningen med en gang så måtte jo det betyde at man kunne hygge seg ’på toppen’ store deler av resten av turen. Det kom noen flere stigninger senere i løypa også, men ingen i nærheten av denne! På bildet over tar Jørgensen seg en liten pust i bakken opp den ’endeløse’ stigningen opp mot krysset mellom ”Maunalaha Trail”, ”Makiki Valley Trail” og ”Ualakaa Trail”. 
Puuh haa...godt vi har rikelig med vann!
Hurra, så var vi ferdige med løype nummer to og klare for å starte på ”Moleka Trail”. Thomas smiler av glede og man kunne formelig se batteriene hans lade gjennom hele turen, han er og blir en ”natur - gutt” som elsker å være på tur, og slikt humør smitter og gleder!
Etter å ha gått gjemt inne i skogen i nesten en time kom vi til en av de første åpningene i skogen hvor vi virkelig kunne se hvor høyt opp vi var. Her ser man grønt så langs øyet kan se, det er så frodig og flott i dette området og veldig tett vegetasjon, som er variert gjennom alle løypene. Det er det som er så flott med ”Makiki Manoa Cliff Adventure” nemlig at man får se alle disse endringene og oppleve nesten alle av Hawaiis natur elementer på en og samme tur.
Vi har lovet oss selv etter mange turer at vi skal starte med å ta med stativet så vi kan ta bilder sammen og ikke bare av hverandre. Etter hvert som vi hadde kommet et stykke opp i høyden var det lite andre turgåere på stien, så da var det tid for stativ! Thomas hadde festet det på sekken så vi lett kunne få tak i det og lett kunne henge det på plass igjen så vi hadde hendene frie underveis. Som man ser på dette bildet var vi nå kommet i et område hvor stiene var litt mer gjengrodd og mye smalere enn nede i dalen. Så her må man passe på og se hvor man går. Stiene ’henger’ langs fjellveggen og det går rett ned i ’buskaset’ hvis man mister fotfestet! 
Her er vi midt inne i ”Moleka Trail” og man kan tydelig se av bildet at skogen har forandret seg til mindre trær med små blader i forhold til ”Maunalaha” og ”Makiki Valley Trail” hvor det var lange, høye trær med store kronblader som skygget for all solen. Her på denne delen av ”Moleka” var det lyst og deilig og mye mer luftig enn tidligere. Det var deilig og komme litt ut av den høye fuktigheten og puste litt vanlig igjen et lite stykke. 
Behind the Scenes
Men det varer ikke så lenge før det tetner seg til igjen og man kommer inn i ”regnskogen” igjen. Denne delen av løype er et av de første stedene hvor man møter Hawaiis regnskog og det drypper av bladene omkring en, det er 'irr' grønt over alt og stille her inne. Vi var overrasket over at vi ikke møtte dyr på veien men vi kunne høre at de var der og fuglene kvitret i vei lange hele løypen! 
Så kom vi til et utrolig sted. Vi hadde lest i O’ahu Trails at vi kom til å gå inn i bambus skog mot slutten av "Moleka Trail" men at den skulle være så flott, tett og høyreist var i hvert fall ikke jeg klar over. Thomas var helt trollbundet av denne delen av løypa og det var virkelig bambus så langt man kunne se! Langs stien lå det Kukui og Koa nøtter slik kjedet jeg fikk av HPU på åpningssermonien var laget av. Vi ble stående å kikke i bambus skogen en lang stund.
For å sitere Thomas etter at dette bildet ble tatt: ”Dette er sånne bilder vi kjøper på IKEA hjemme, for å ha på veggen!!” og det har han helt rett i. Noen som kjenner igjen veggpryden? Bambusskogen er så høyreist at man nesten ikke kan se himmelen da de bøyer seg mot hverandre når de når en viss lengde. Likevel kommer det en del sollys inn da det ikke er særlig med blader på trærne så det ble noen gode bilder! 
Her var det frem med stativet og klart for ”gruppebilde” igjen. Her ser man hvordan bambusen lener seg mot hverandre og støtter seg i høyden. Noen steder var de så langt nede at man måtte dukke for å komme under de. Skogen strekker seg over en strekning på ca 500 meter og er et fantastisk syn. Hvis vi skal anbefale noen deler av denne ruten må det være å i hvert fall få med seg denne delen av ”Moleka Trail” Rett etter bambusskogen kommer man til en liten parkeringsplass hvor man kan gå ned og se på bambusen og dette markerer slutten på ”Moleka” og starten på ”Manoa Cliffs Trail”. Løypene er godt lagt opp og Hawaii Nature Center har vært flinke til å merke alle løypene og legge de opp slik at man kan tilpasse lengde og vanskelighetsgrad etter ønske og dele det opp i mindre seksjoner. "Men Manoa Cliff Adventure" som vi var tildelt å gå på (etter eget ønske) går gjennom det hele!
Det er ikke så mye blomster inne i skogen men plutselig titter det frem en og annen som blomstrer mot en og lyser i solen! De fleste har sterke klare farger og er en kontrast til det ellers så grønne og frodige landskapet!
Bare se på dette treet! Det er jo slike man kun ser på natur programmer hjemme, og man kan ikke annet enn å stoppe opp å kikke. Mange av trærne er bundet inn av sine egne grener og slipper grenene ned mot jorden og danner et nett rundt seg. Det er så flott!
Så var vi godt inne i ”Manoa Cliffs Trail” og har kommet enda litt lengre opp i høyden. Utsikten over "Makiki Valley" er endeløs og kjempeflott og her var det frem med stativet igjen og klart for gruppe bilde.
For å få det hele med var vi nødt til å stille kameraet på stativet noen meter unne og Thomas måtte løpe frem til meg på den smale stien for å nå selvutløseren. Et ganske underholdende men litt skremmende syn!
Ha ha dette er nok en av mine favorittbilder. Thomas har her stilt kameraet opp langs fjellet og klargjort til et bilde av oss begge med utsikten bak oss. Som man så av det forrige bildet var dette på et veldig smalt område av stien og han måtte lene seg opp langs fjellet for å stille inn kameraet. Her kom han borti utløseren istedenfor å trykke på selvutløseren og han ble seende ganske komisk ut med nesen inn i linsen. Men jeg skal vel ikke snakke så høyt om situasjonen eller bildet jeg heller, da jeg ikke akkurat ser ut som ”Little Miss Sunshine” der bak jeg heller! Selv om dette bildet er klassifisert som en ”blooper” syntes jeg det fortjente en plass på bloggen, fordi vi lo ganske godt og lenge av det mens vi gikk videre!
Her er resultatet av Jørgensens noe krevende innstilling av kameraet, og fint ble det!
Etter to timers ”hiking” var det tid for lunsj! Thomas hadde smurt store gode bagetter med ost og skinke, og vi fant et perfekt sted å spise, med en liten bom man kunne sitte på. Her var det en fantastisk utsikt over "Makiki Valley" på den ene siden og med ”Downtown Honolulu” på den andre siden!
Kan man be om en bedre utsikt til lunsjen?
For å få tatt disse bildene spente Thomas fast kameraet på stativet, satte på selvutløseren og heiste kameraet opp i høyden. 
Her er han i aksjon!
Se på denne flotte planten som plutselig stråkte mot oss!
Så snakker vi utsikt! Etter å ha gått en stund i ”skogen” etter lunsjen kom vi plutselig til et fantastisk utkikkspunkt med utsikt over Honolulu, ”Pearl Harbor” og Downtown. Her ble vi også stående og kikke en liten stund. Fikk oss litt vann. og strakk ben og muskler litt.
Banantre?
Jippi det er gøy å være på tur!
Klar for flere stativbilder, vi var så glade for at vi hadde tatt det med så det ble noen bilder ved hvert utkikkspunkt!
Oss to på tur!
Honolulu i det fjerne! Et tydelig tegn på at vi var på vei tilbake og hadde kommet rundt!
Glad på tur 1 :)
Glad på tur 2 :)
Dette var et spennende område. Her hadde vi gått lenge på stier som slynget seg langs fjellet og plutselig var vi inne i skogen igjen! Her kom vi til et tre som var så stort at det slynget seg over stien og med en bredde på nesten 10 meter. Mot slutten måtte man nesten bøye seg ned for å kommet ut av det og i tillegg var i på vei ned fra fjellet, så det var ganske bratt. Her kjente man godt at bena hadde gått et stykke og forandringen til å gå nedover istedenfor oppover var merkbar i lårene.
Like raskt som hadde kommet inn i skogen var vi plutselig på fjellstiene igjen og her åpnet det seg det flotteste ”viewpointet” på hele turen. Det var ganske bratt og smalt her så vi måtte gå ut på en stein for å ta bilder, så her ble det ikke med stativ men bare av hverandre, men kjære vene så flott det var!
Her bor vi!!!
Fantastiske Honolulu og Waikiki, og det blå Stillehavet i bakgrunnen!
Vi kunne nesten se helt hjem herifra!
Så kom vi ned i dalen igjen og inn på ”Kalawahini Trail” og inn i det velkjente landskapet vi startet i. Dette treet er nok et av de største trærne jeg noen gang har sett. Det har slynget alle grenene sine ned til jorden og kledd de med blader så det dekker halve dalen med grønne flotte blader!
Endelig nede igjen og skiltet med ”Hawaii Nature Center” var et deilig syn. Herifra var det bare noen hundre meter gjennom en botanisk beplantet hage og ned til The Nature Center.
Tusen takk for turen! Vi er kjempe glade for at det var akuratt denne turen som ble valgt! Den var lang, overraskende, spennende, krevende, variert, passende og supergod! 
Mr. Jørgensen, you’re batteries are fully charged!
Vi sier som vi har sagt mange ganger før "det skal mye til å slå denne dagen!" men Hawaii har fortsatt mye å by på og vi gleder oss til å oppleve det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar